Tanker om å være sjømannsfru

Som de aller fleste som leser bloggen min vet, er jeg i lag med, og skal gifte meg med, en sjømann. Sånn han jobber, er han hjemme i fire uker også er han på jobb i fire uker. I utgangspunktet kan det være tungt nok å være aleine fire uker av gangen, men som med det meste annet, blir det en vane. 

Men det er veldig mange som er opptatt av at sjømannen er borte fire uker av gangen og jeg får stadig vekk spørsmål og kommentarer som følgende: "jeg fatter ikke at du orker", "jeg hadde aldri orket/giddet/taklet det" og "skal han jobbe sånn for alltid?", "hvordan holder du ut?" osv. Og det er sikkert for å være snill og vise medlidenhet, men det hjelper ikke veldig når alle skal fokusere på hvor vanskelig det må være å være i lag med en sjømann. 

For det første kunne han jo faktisk jobbet lengre perioder om gangen enn fire uker. Da jeg var yngre jobbet en fetter på cruise, og da var han på jobb 12 uker av gangen - noe som ble sjømannsnormalen i mitt hode. Fire uker er lite i forhold til 12 uker altså! 

Ja, innimellom kan det være vanskelig å tenke på at mannen jeg skal gifte meg med, skal være borte fire uker av gangen i mange år, men det er ikke noe unormalt med det. Mange driver med akkurat det samme, og Norge er en sjøfartsnasjon. Det kan være fint at noen syns det er "imponerende" at jeg holder ut, men jeg trenger ikke høre om hvor vanskelig det må være HVER gang det kommer på tale at sjømannen jobber av og på fire uker av gangen. Vi som har noen som er borte i perioder av gangen, vet veldig mye bedre enn de som ikke har noen, hvordan det er. 

Det er altså fint med litt omtanke i blant, men noen ganger kan de gode tankene føre til at det ikke blir noe særlig bedre likevel. 

Én kommentar

15.jan.2012 kl.17:07

Og dessuten har du faktisk en du er glad i og skal gifte deg med, fire uker i slengen, som stadig kommer tilbake. Det er mange som ikke er så heldige.

Skriv en ny kommentar

hits