Å møte foreleseren på styrkerommet

I dag var det trening før lesesal, så da ble det trening på treningssenteret på skolen. Da jeg tuslet inn i "studioet" så jeg ene foreleseren min. Han er der ganske ofte, og snakker ofte om hvor viktig trening er for "oss akademikere", det er jo alt det er med stillesitting og sånn. 

Siden vi ikke er hundrevis som følger faget, men kanskje 15 som følger det fast (av 30 oppmeldte), så har han på en måte sett ansiktet mitt før. Når jeg i tillegg stiller spørsmål blir det til at han godt vet hvem jeg er. Ettersom alt dette måtte jeg jo hilse. Og han hilste overstrømmende tilbake. Jeg med min iPod, han med sin iPod.

Så satte jeg i gang med oppvarming på spinningsykkel (da tok han forøvrig benkpress) og i pausene sine så han bort på meg, liksom for å konstantere at joda, jeg var der enda. Da jeg var ferdig med oppvarming, gikk jeg over til benkene i "bolehjørnet" (som min squashvenninne kaller det) og startet med skrå hantelpress. I bolehjørnet er det speil, i speilene kan man følge med på andre rundt seg. Og det gjorde foreleser, og jeg forsåvidt, siden jeg fikk med meg at han fulgte nøye med da jeg fant fram hantler i ulik vekt. 

Når det er folk jeg sånn halvveis kjenner på sånne steder og vi til en viss grad følger samme løype, føler jeg alltid at det blir passe ugreit. For vi er jo opptatt med våre egne ting, men så støter man på en an, og skal man hilse og smile hver gang man ser hverandre liksom? 

Fra benken i bolehjørnet tuslet jeg videre til rygghev-greien og tok rygghev (naturlig nok på rygghevgreien). Etter rygghev var det på tide med litt øvre rygg- og skulderøvelser, så jeg satte i gang med en roaktig øvelse. Nå var foreleser kommet til markløft, og for de som har trent på Dragvoll vet de at det ikke er så langt fra rygghevgreien og dette svære, skumle apparatet med muligheter for det meste, fra kroppshev til nedtrekk og sånt. Så i en pause, begge to hadde pause på likt, kom foreleser bort og begynte å snakke om hvor tungt og slitsomt det var med trening og at han måtte øke på markløft og blabla for "oss akademikere" med svakelige rygger og vonde skuldre. Så jeg sa som sant var at jo, jeg trener ryggen fordi jeg etter sykdom for år siden må jobbe mye med å få opp og holde styrken i ryggen. "Ja, jeg ser du tar hardt i du også ja." - Svarte foreleser. 

Det er jammen hyggelig at forelesere kjenner en igjen og hilser og smiler, men på trening har jeg ikke behov for andre enn meg selv (og evt de jeg går dit for å trene med, som squashvenninne). Det holder med et nikk og et smil neste gang, takk!

3 kommentarer

Maren

11.nov.2011 kl.14:58

Jeg synes du er ganske tøff som tør å oppholde deg i bolehjørnet når du er der helt alene!

Maria

12.nov.2011 kl.02:12

Hahha, det blir ganske kleint ja, kan jeg tenke meg! Men du skal ha for i det hele tatt å tørre å henge i "bolehjørnet" - det tør ikke jeg alene enda altså

Sille

12.nov.2011 kl.09:22

Maria: Du kan være med meg!

Skriv en ny kommentar

hits