Klarinetten Morten og hvordan jeg forsaker ham..

Fra jeg var 11 ca,  til jeg var 21 drev jeg på med korps. Skolekorps, kretskorps og amatørkorps. Seminar "hver helg", øvinger flere dager i uken og egenøving. Da jeg var 16 kjøpte jeg min egen klarinett - som fikk navnet Morten. Klarinetten var lenge min aller beste venn, på en måte. En jeg alltid kunne stole på (sånn utenom på galleriet i kirken, men hvilke andre instrument enn orgelet trives egentlig der??).

Jeg har vært med på utallige konkurranser med skolekorps og ulike amatørkorps. Jeg har vært med på å tape - og vært en grådig god taper. En gang har jeg vært med på å vinne, men det var ikke noe stort, for jeg var bare vikar i et korps. Mine to beste plasseringer er en femteplass og en andreplass. Etter femteplassen var jeg og mine medmusikanter i hundre. Det er noe av det beste jeg har vært med på i mitt liv.

Da jeg var med på å komme på en andreplass, følte jeg ingenting. Ikke var jeg skuffet, men ikke var jeg fornøyd heller. Jeg var bare dønn utslitt. Jeg tror ikke det hadde hatt noen ting å si, om vi hadde vunnet. Jeg hadde vært like mutt uansett. En del folk rundt meg klagde på at jeg ikke var fornøyd.

Etter ti år med klarinetten som en fast følgesvenn (den var med på alle turer, kurs og leire) og korps som liv gav jeg meg med korps.

Det siste året har jeg knapt rørt klarinetten,  jeg har ofte hatt lyst, men det er som oftest etter ni om kvelden, og det funker dårlig når man bor i en sokkel å øve så seint. Men i dag, i dag fikk jeg endelig lyst litt tidligere. Og jeg satt i nesten en time og spilte. Og ja, selvfølgelig får jeg litt lyst til å spille med noen, det er kjekkere det enn å sitte alene, men jeg er enda ikke klar for styre og stell og dugnad og alt som hører korps med.

Kanskje når jeg blir voksen på ordentlig en gang? Noen av dere som har lagt fritidsaktivteter på hylla for en stund?

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits