Samboerskap

Nå er stuen endelig ryddet etter flere dager med høye tanker om å rydde i alt rotet. Målet er at stuen skal være ryddig og fin sammenhengende til Ottar kommer på torsdag. Fordelen med at begge bord er ryddet er at det er plass til mange lys rundt om. Så nå sitter jeg og nyter en mørk leilighet, opplyst av mange stearinlys, en svær TV som viser CSI, en rød lampe (må ha litt ekstra lys siden jeg sitter og skriver på PCen, også PCen da.

I julen traff jeg en jente som skal gifte seg til sommeren (flere faktisk!), hun og kjæresten bor ikke i lag før de gifter seg og mange hun studerer med østpå forstod seg ikke på hvem som kunne finne på noe sånt. Hun følte at de på et vis gjorde narr av de som valgte å ikke være samboere før de giftet seg. Ikke alle skjønte vitsen med å gifte seg en gang. Jeg sa til henne at hun ikke skal bry seg om hva de rundt henne sier, stå på sitt og være stolt av sitt valg.

Da denne delen av samtalen var over spurte hun meg om jeg var samboer. Jo, det stemmer jo. Også lurte hun på hvorfor vi hadde valgt å flytte sammen før vi giftet oss. Jeg klarte ikke å gi henne noe fullgodt svar på direkten - må jo tross alt få litt tid til å tenke gjennom hvilke ord som passer sammen. Dessverre har jeg ikke mulighet til å fortelle henne hvilket svar jeg nå har, direkte til henne, siden jeg traff henne gjennom felles venner og bekjente. Derfor vil jeg prøve å gi et, kanskje ikke fullgodt, men bedre svar her, enn jeg gav henne der.

For å få gitt et godt svar må jeg begynne helt på begynnelsen. I 2008 var jeg på Haugaland og Rogalands kretsleir på Fitjar i Sunnhordland, sammen med Anne lå jeg i en lavvo på stabsområdet og første natten begynte vi å diskutere gutter (selvfølgelig, det er Anne og meg det er snakk om!). Vi snakket om hvilke karer i speideren som var bra folk. Jeg vil ikke si hvem vi snakket om, utenom at vi snakket om Ottar. Jeg hadde ikke truffet han så mye før, så jeg kunne bare uttale meg på veldig lite grunnlag, men måtte si at jeg syntes han virket som en fornuftig kar. Et par måneder senere ble vi faktisk i lag! (at Anne og jeg faktisk snakket om han på Fitjar syns jeg er ganske underholdende). Den helgen vi ble i lag var vi i lag i nesten to døgn sammenhengende - vi pratet, pratet, pratet og pratet. Og jeg tenkte at nå hadde jeg skutt gullfuglen. Fire måneder senere var vi på visning, skrev under kontrakt og fem måneder etter at vi ble i lag flyttet vi inn i leiligheten på Jakobsli. Noen syntes det var tidlig, men på et vis visste jeg allerede da vi ble i lag at dette var karen for meg.

Noen ganger i livet kommer en opp i situasjoner hvor en bare vet at det en gjør er det rette - for deg. Å bli samboer akkurat da, var det som passet best, fungerte best og var det rette akkurat da. Og ikke et sekund etter har jeg angret. Selvfølgelig kan jeg kommer med alle de praktiske grunnene også, som at det er mer økonomisk å bo sammen, det er praktisk i forhold til at Ottar jobber på sjøen, det går mindre tid bort i å sitte på buss eller trikk eller begge deler frem og tilbake. Selvfølgelig er alle grunner vi har hatt i bakhodet, men for meg var det faktisk det at det var det rette å gjøre akkurat da. Jeg bare visste at det var det rette å gjøre.

Jeg elsker å være samboer, å spise middag med kjæresten hver dag, å kunne sovne under film uten å være redd for å miste bussen eller måtte sove over og ikke ha skift eller skolesaker neste dag. Jeg elsker å vite at det er en mann som faktisk vil bo med meg, som orker å bo med meg, som har holdt ut gjennom snørr, hoste, feber og infeksjoner det siste året. Jeg elsker å vite at om jeg får mareritt så er jeg ikke alene når jeg våkner og ikke tør sove igjen. Jeg elsker å vite at det er en som kommer hjem til meg når han er ferdig på jobb.

Om folk velger å gifte seg før eller etter de flytter sammen, om de velger å gifte seg i det hele tatt får være opp til en hver. Jeg dømmer ingen for det, men jeg vet at akkurat nå, og for meg er det dette som er er rett.

2 kommentarer

Ingrid

30.jan.2010 kl.09:43

HERLIG innlegg Silje! Godt å få sette ord på slike tanker! Jeg har mange ganger selv vært i sånne diskusjoner både med venner og bekjente, og kjenner meg igjen i tankerekken. Nyt å være samboer :)

Henning

30.jan.2010 kl.13:10

Like :)

Skriv en ny kommentar

hits