Sandvikens

Da jeg var 11 startet jeg å spille i korps. De to instrumentene jeg visste om var tverrfløyte og klarinett, og på grunn av det skrev jeg opp disse to som ønsket instrument. På musikkskolen var det ikke plass til flere på tverrfløyte, derfor endte jeg på klarinett. Et langt svart instrument. I kassen jeg fikk var det mange deler. Og for å lage lyd måtte jeg ha en flis! Klarinettlæreren het Ingunn og hadde undervisning over garasjen, hjemme hos seg selv. I tre år hadde jeg spilt trekkspill og kunne derfor noter. Å kunne noter når man begynner på et nytt instrument er en stor fordel, så jeg peiste avgårde. Jeg visste jo at det var flere noter enn C,D og E. Ole, Dole, Doff i klarinettbok 1 gikk kjapt over til Baby Elephant Walk i bok 2 - yndlingslåten til både meg og Lene som var den som klarte å dra meg inn i korpslivet. Det var en helt utrolig kul låt, og selv om vi kom videre i boken og videre i bok 3 måtte vi tilbake og spille denne.

På ungdomsskolen øvde jeg til tidvis opp mot tre timer hver dag, utenom korps og musikkskole. Det ble vanskeligere og vanskeligere låter, etterhvert mente Ingunn at jeg nesten hadde tatt henne igjen! I niende klasse fikk jeg tilbud om å være vikar på grunn av sykdom - det var stort og skummelt, men veldig gøy. I mine egne timer spilte Ingunn og jeg duetter. Mange duetter, som gjerne utfordret begge to, men kanskje på litt ulikt nivå. Etterhvert fikk vi et såpass stort repertoar at vi ikke bestemte hva vi skulle spille før vi nesten var på scenen på konserter.

Etter å ha spilt i tre år var jeg på min første (og eneste) sommermusikkskole. Masse nye mennesker, mange timer med øving og mye tull og fjas. Her møtte jeg også noe som het prøvespill for første gang. Jeg prøvespilte for Hordaland Ungdomskorps (HUK), og kom inn. Da jeg kom på min første øvelse og oppdaget at det ikke var vanlig å komme rett inn på andrestemmen ble jeg litt forfjamset, og fikk noen konkurrenter/fiender. De mislikte sterkt at småttungen Silje hadde kommet rett på andre og sluppet å jobbe seg opp fra tredje.

På ungdomsskolen - i tiende klasse kanskje - møtte jeg også voksenkorpsverden for første gang. Jeg startet i Meland Musikklag (MML). Her fant jeg meg ikke helt til rette og etter ett år sluttet jeg, en erfaring rikere. Men i HUK fortsatte jeg. Og ble flyttet opp på førstestemmen - ikke fordi jeg egentlig var god nok, men fordi alle på førstestemmen plutselig sluttet samtidig. Det var en stor utfordring. Men jeg syntes det var kjempegøy.

I tiendeklasse hadde vi noe som het "elevens valg", her kunne vil velge mellom mopedopplæring, litt av hvert andre ting og å ha vårt eget prosjekt med loggbok og greier. Jeg valgte selvfølgelig eget opplegg, jeg valgte å øve de tre siste timene hver fredag i et år. Helt ærlig - ikke veldig mange av disse timene gikk med til effektiv øving, noen ganger gikk de med til lekser, noen ganger til handling og noen ganger til å dra på speidertur eller HUK-samling. Men som rådgiveren sa: "du øver så mye til vanlig at du nok har godt av å ha noen ekstra timer til lekser innimellom". Og det stemte jo. Farting til og fra øving tar tid, tid som gjerne går utover skolen.

Sommeren 2004 kom et slag i trynet - jeg kom ikke inn på musikklinjen. Jeg endte på medier og kommunikasjon. Her fikk jeg en lærer, Roald, som det skulle vise seg, spilte i et amatørkorps (voksenkorps). Han spilte i Sandvikens Ungdomskorps. Ofte når han traff meg i gangen snakket han så varmt om Sandvikens og mente at jeg måtte begynne. De hadde alltids bruk for klarinetter. Jeg dro på det og sa "kanskje en gang, kanskje". På en HUK-samling møtte jeg en gammel HUK leder som var på seminar med korpset sitt - jepp, Sandvikens. Høflig som jeg er slo jeg av en prat med ham. Da jeg spurte etter Roald sa han "er det du som går i klassen til Roald, som han snakker sånn om? Han har sagt at han har ei jente som spiller klarinett som han prøver å få med. Kom an igjen no! Du må bli med". Så slik gikk det. Jeg endte i Sandvikens Ungdomskorps høsten i andre klasse på videregående.

I Sandvikens plasserte jeg meg selv på tredjestemmen - som hr. Flaten sa: de trenger litt støtte og stødighet der! (Han hadde da aldri hørt meg spille...). På rekken ble jeg tatt godt i mot og kom godt inn i gjengen. Gjertrud, Ole, Monica (om det var det hun het) og meg. "øyh! Dette har ikke fagforeningen diskutert, Helge!". Men i resten av korpset kom jeg ikke helt inn. Det første året var jeg veldig i tvil, men holdt ut på grunn av den fantastiske rekken jeg satt på, og på grunn av fantastiske Roald som etter broen ble bomfri, begynte å kjøre meg et stykke hjemover fordi jeg ellers måtte gå før øvelsen var ferdig.

Etter nesten to år i Sandvikens fikk jeg endelig vi-følelsen, og ikke de-følelsen. Jeg fikk være med på det største i min korpskarriere - Sandvikens som hadde vært heiskorps mellom 1.divisjon og elitedivisjonen kom på femte plass i eliten. Det slår alt. Det slår 2.plass i 1.divisjon. Vi var femte beste amatørkorps i Norge. Vi hadde klart å stabilisere oss. Da jeg endelig hadde vi-følelsen inne var det på tide å bryte opp og flyttet til Trondheim og NTNU. Jeg sa klart til lederne i HUK at jeg skulle finne et 2.divisjonskorps eller noe, jeg orket ikke stresset med elitesatsing. De sa at jeg aldri kom til å klare å holde meg unna, og ville synes 2.divisjon var kjedelig. De fikk helt rett, jeg startet rett i Bispehaugen Ungdomskorps (som da nettopp var kommet opp i eliten). På ny måtte jeg jobbe med vi- og de-følelsen. Denne gangen kom den fortere. Første NM med BUK var jeg med på å rykke ned i 1.divisjon igjen. Andre NM kom vi på andre plass i 1.divisjon. I forbindelse med NM nr 2 fikk jeg mulighet til å invitere ett korps fra Bergen på huskonsert dagen før dagen. Lungegaardens musikkorps. I mailen jeg sendte lederen i korpset skrev jeg: "som "gammel" Sandviksjente er det en glede å få invitere et Bergenskorps på huskonsert [...]".

Det første året i BUK var kanskje det beste korpsåret mitt, jeg spilte i et korps med bra folk, bra dirigent og bra motivasjon. Men så kom det forbaska organisasjonsgenet til syne. Jeg ble med i styret, ble prosjektleder for NM og skulle lede økonomikomiteen - en ganske stor jobb i et korps som går kraftig i minus og ville gått konkurs hadde det ikke vært for et fond. Jeg har mistet motivasjonen, vært syk nesten konstant i ett år, og hatt altfor mye å gjøre styremessig. Det er så mye negativ energi rundt alt, jeg er rett og slett glad for å være halvveis sykemeldt og ikke ha lov til å styre på. Det var en befrielse å sende mail til resten av styret og meddele at jeg måtte si fra meg alt ansvar fram til jeg er frisk.

Men tilbake til tittelen. I helgen spilte Sandvikens konsert. Promenadekonsert. I store sal i Grieghallen. Under konserten ble tidenes Bergenslåt kåret, og Utsikt fra Fløien vant med stort flertall. I dag fikk jeg se klipp fra konserten på bt.no (http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Her-synger-hun-tidenes-bergenslaat-966119.html). Et glimt av salen viste masse publikum. Og plutselig hadde jeg litt motivasjon igjen, noe korps er gøy. Og derfor hører jeg nå på platen "Hilsen fra Bergen - Bergen fra innsiden og utsiden", med Sandvikens Ungdomskorps.

Jeg er ingen byjente, jeg er ikke bergenser (dialektmessig er jeg det), jeg er stril, Nordhordlending. Men Sandviksjente. Det er jeg! Derfor heier jeg alltid ekstra masse på Sandvikens under NM. Uansett hvordan det går med BUK krysser jeg fingrene for Sandvikens og jubler med når det går godt, og blir litt lei når det ikke går fullt så godt.

I Bergen sier mange: Mitt hjerte står i Brann. Det stemmer ikke for meg, men i mitt hjerte er Sandvikens.

Hadde det ikke vært for at jeg ærlig talt har glemt Sandviksgutten akkurat nå skulle jeg skrevet et vers her. (pinlig...).

3 kommentarer

16.nov.2009 kl.22:19

Kjære Silje. Dette rører et "gammelt" SUK-hjerte. Husk at det alltid er en plass til deg på superrekken. Sisteklarinett er toppen! Gode klemmer til deg fra Gjertrud
Hør trompetsignaler klinge....

16.nov.2009 kl.23:10

Hei tupp!

Jeg må innrømme at jeg har vært der selv. Det er virkelig ikke noe å anbefale! Jeg møtte veggen jeg og (grunnet TUK), og det var veldig tungt å komme seg igjennom hverdagen og siste halvår på konsen! Jeg måtte legge klarinetten helt på siden, og vurderte om jeg i det hele tatt skulle fortsette på konsen. Jeg kom meg gjennom det fordi jeg fikk en sommerferie å komme meg på, og gode venner, som omsider stilte opp.

Jeg vil bare si at du har gjort en super jobb, og jeg er stolt av deg! Et lite tips, og som du selv sier, finn tilbake til den gangen korps var for gøy og ikke et slit! Minn deg selv på at dette er verdens beste hobby/yrke, som ingen skal få ta fra deg og meg! Håper å se deg i BUK snart, som den blide, fantastiske jenta du er! Og si nei! tungt, men så nødvendig!

klem Katrin:)

Maria

17.nov.2009 kl.13:42

Kjenner meg VELDIG igjen! Korps kan være gøy, men det er også mye arbeid som ikke er så synlig. Og enkelte av oss vet ikke helt når nok er nok.

Håper jeg også finner noe som minner meg på hvorfor jeg likte å øve i timevis hver dag! Ses på styremøte, du "sykmeldte" som har styremøte hjemme hos seg likevel... ;)

Skriv en ny kommentar

hits