Sandvikens

Da jeg var 11 startet jeg spille i korps. De to instrumentene jeg visste om var tverrflyte og klarinett, og p grunn av det skrev jeg opp disse to som nsket instrument. P musikkskolen var det ikke plass til flere p tverrflyte, derfor endte jeg p klarinett. Et langt svart instrument. I kassen jeg fikk var det mange deler. Og for lage lyd mtte jeg ha en flis! Klarinettlreren het Ingunn og hadde undervisning over garasjen, hjemme hos seg selv. I tre r hadde jeg spilt trekkspill og kunne derfor noter. kunne noter nr man begynner p et nytt instrument er en stor fordel, s jeg peiste avgrde. Jeg visste jo at det var flere noter enn C,D og E. Ole, Dole, Doff i klarinettbok 1 gikk kjapt over til Baby Elephant Walk i bok 2 - yndlingslten til bde meg og Lene som var den som klarte dra meg inn i korpslivet. Det var en helt utrolig kul lt, og selv om vi kom videre i boken og videre i bok 3 mtte vi tilbake og spille denne.

P ungdomsskolen vde jeg til tidvis opp mot tre timer hver dag, utenom korps og musikkskole. Det ble vanskeligere og vanskeligere lter, etterhvert mente Ingunn at jeg nesten hadde tatt henne igjen! I niende klasse fikk jeg tilbud om vre vikar p grunn av sykdom - det var stort og skummelt, men veldig gy. I mine egne timer spilte Ingunn og jeg duetter. Mange duetter, som gjerne utfordret begge to, men kanskje p litt ulikt niv. Etterhvert fikk vi et spass stort repertoar at vi ikke bestemte hva vi skulle spille fr vi nesten var p scenen p konserter.

Etter ha spilt i tre r var jeg p min frste (og eneste) sommermusikkskole. Masse nye mennesker, mange timer med ving og mye tull og fjas. Her mtte jeg ogs noe som het prvespill for frste gang. Jeg prvespilte for Hordaland Ungdomskorps (HUK), og kom inn. Da jeg kom p min frste velse og oppdaget at det ikke var vanlig komme rett inn p andrestemmen ble jeg litt forfjamset, og fikk noen konkurrenter/fiender. De mislikte sterkt at smttungen Silje hadde kommet rett p andre og sluppet jobbe seg opp fra tredje.

P ungdomsskolen - i tiende klasse kanskje - mtte jeg ogs voksenkorpsverden for frste gang. Jeg startet i Meland Musikklag (MML). Her fant jeg meg ikke helt til rette og etter ett r sluttet jeg, en erfaring rikere. Men i HUK fortsatte jeg. Og ble flyttet opp p frstestemmen - ikke fordi jeg egentlig var god nok, men fordi alle p frstestemmen plutselig sluttet samtidig. Det var en stor utfordring. Men jeg syntes det var kjempegy.

I tiendeklasse hadde vi noe som het "elevens valg", her kunne vil velge mellom mopedopplring, litt av hvert andre ting og ha vrt eget prosjekt med loggbok og greier. Jeg valgte selvflgelig eget opplegg, jeg valgte ve de tre siste timene hver fredag i et r. Helt rlig - ikke veldig mange av disse timene gikk med til effektiv ving, noen ganger gikk de med til lekser, noen ganger til handling og noen ganger til dra p speidertur eller HUK-samling. Men som rdgiveren sa: "du ver s mye til vanlig at du nok har godt av ha noen ekstra timer til lekser innimellom". Og det stemte jo. Farting til og fra ving tar tid, tid som gjerne gr utover skolen.

Sommeren 2004 kom et slag i trynet - jeg kom ikke inn p musikklinjen. Jeg endte p medier og kommunikasjon. Her fikk jeg en lrer, Roald, som det skulle vise seg, spilte i et amatrkorps (voksenkorps). Han spilte i Sandvikens Ungdomskorps. Ofte nr han traff meg i gangen snakket han s varmt om Sandvikens og mente at jeg mtte begynne. De hadde alltids bruk for klarinetter. Jeg dro p det og sa "kanskje en gang, kanskje". P en HUK-samling mtte jeg en gammel HUK leder som var p seminar med korpset sitt - jepp, Sandvikens. Hflig som jeg er slo jeg av en prat med ham. Da jeg spurte etter Roald sa han "er det du som gr i klassen til Roald, som han snakker snn om? Han har sagt at han har ei jente som spiller klarinett som han prver f med. Kom an igjen no! Du m bli med". S slik gikk det. Jeg endte i Sandvikens Ungdomskorps hsten i andre klasse p videregende.

I Sandvikens plasserte jeg meg selv p tredjestemmen - som hr. Flaten sa: de trenger litt sttte og stdighet der! (Han hadde da aldri hrt meg spille...). P rekken ble jeg tatt godt i mot og kom godt inn i gjengen. Gjertrud, Ole, Monica (om det var det hun het) og meg. "yh! Dette har ikke fagforeningen diskutert, Helge!". Men i resten av korpset kom jeg ikke helt inn. Det frste ret var jeg veldig i tvil, men holdt ut p grunn av den fantastiske rekken jeg satt p, og p grunn av fantastiske Roald som etter broen ble bomfri, begynte kjre meg et stykke hjemover fordi jeg ellers mtte g fr velsen var ferdig.

Etter nesten to r i Sandvikens fikk jeg endelig vi-flelsen, og ikke de-flelsen. Jeg fikk vre med p det strste i min korpskarriere - Sandvikens som hadde vrt heiskorps mellom 1.divisjon og elitedivisjonen kom p femte plass i eliten. Det slr alt. Det slr 2.plass i 1.divisjon. Vi var femte beste amatrkorps i Norge. Vi hadde klart stabilisere oss. Da jeg endelig hadde vi-flelsen inne var det p tide bryte opp og flyttet til Trondheim og NTNU. Jeg sa klart til lederne i HUK at jeg skulle finne et 2.divisjonskorps eller noe, jeg orket ikke stresset med elitesatsing. De sa at jeg aldri kom til klare holde meg unna, og ville synes 2.divisjon var kjedelig. De fikk helt rett, jeg startet rett i Bispehaugen Ungdomskorps (som da nettopp var kommet opp i eliten). P ny mtte jeg jobbe med vi- og de-flelsen. Denne gangen kom den fortere. Frste NM med BUK var jeg med p rykke ned i 1.divisjon igjen. Andre NM kom vi p andre plass i 1.divisjon. I forbindelse med NM nr 2 fikk jeg mulighet til invitere ett korps fra Bergen p huskonsert dagen fr dagen. Lungegaardens musikkorps. I mailen jeg sendte lederen i korpset skrev jeg: "som "gammel" Sandviksjente er det en glede f invitere et Bergenskorps p huskonsert [...]".

Det frste ret i BUK var kanskje det beste korpsret mitt, jeg spilte i et korps med bra folk, bra dirigent og bra motivasjon. Men s kom det forbaska organisasjonsgenet til syne. Jeg ble med i styret, ble prosjektleder for NM og skulle lede konomikomiteen - en ganske stor jobb i et korps som gr kraftig i minus og ville gtt konkurs hadde det ikke vrt for et fond. Jeg har mistet motivasjonen, vrt syk nesten konstant i ett r, og hatt altfor mye gjre styremessig. Det er s mye negativ energi rundt alt, jeg er rett og slett glad for vre halvveis sykemeldt og ikke ha lov til styre p. Det var en befrielse sende mail til resten av styret og meddele at jeg mtte si fra meg alt ansvar fram til jeg er frisk.

Men tilbake til tittelen. I helgen spilte Sandvikens konsert. Promenadekonsert. I store sal i Grieghallen. Under konserten ble tidenes Bergenslt kret, og Utsikt fra Flien vant med stort flertall. I dag fikk jeg se klipp fra konserten p bt.no (http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Her-synger-hun-tidenes-bergenslaat-966119.html). Et glimt av salen viste masse publikum. Og plutselig hadde jeg litt motivasjon igjen, noe korps er gy. Og derfor hrer jeg n p platen "Hilsen fra Bergen - Bergen fra innsiden og utsiden", med Sandvikens Ungdomskorps.

Jeg er ingen byjente, jeg er ikke bergenser (dialektmessig er jeg det), jeg er stril, Nordhordlending. Men Sandviksjente. Det er jeg! Derfor heier jeg alltid ekstra masse p Sandvikens under NM. Uansett hvordan det gr med BUK krysser jeg fingrene for Sandvikens og jubler med nr det gr godt, og blir litt lei nr det ikke gr fullt s godt.

I Bergen sier mange: Mitt hjerte str i Brann. Det stemmer ikke for meg, men i mitt hjerte er Sandvikens.

Hadde det ikke vrt for at jeg rlig talt har glemt Sandviksgutten akkurat n skulle jeg skrevet et vers her. (pinlig...).

3 kommentarer

16.nov.2009 kl.22:19

Kjre Silje. Dette rrer et "gammelt" SUK-hjerte. Husk at det alltid er en plass til deg p superrekken. Sisteklarinett er toppen! Gode klemmer til deg fra Gjertrud
Hr trompetsignaler klinge....

16.nov.2009 kl.23:10

Hei tupp!

Jeg m innrmme at jeg har vrt der selv. Det er virkelig ikke noe anbefale! Jeg mtte veggen jeg og (grunnet TUK), og det var veldig tungt komme seg igjennom hverdagen og siste halvr p konsen! Jeg mtte legge klarinetten helt p siden, og vurderte om jeg i det hele tatt skulle fortsette p konsen. Jeg kom meg gjennom det fordi jeg fikk en sommerferie komme meg p, og gode venner, som omsider stilte opp.

Jeg vil bare si at du har gjort en super jobb, og jeg er stolt av deg! Et lite tips, og som du selv sier, finn tilbake til den gangen korps var for gy og ikke et slit! Minn deg selv p at dette er verdens beste hobby/yrke, som ingen skal f ta fra deg og meg! Hper se deg i BUK snart, som den blide, fantastiske jenta du er! Og si nei! tungt, men s ndvendig!

klem Katrin:)

Maria

17.nov.2009 kl.13:42

Kjenner meg VELDIG igjen! Korps kan vre gy, men det er ogs mye arbeid som ikke er s synlig. Og enkelte av oss vet ikke helt nr nok er nok.

Hper jeg ogs finner noe som minner meg p hvorfor jeg likte ve i timevis hver dag! Ses p styremte, du "sykmeldte" som har styremte hjemme hos seg likevel... ;)

Skriv en ny kommentar

hits