Sille

Dette er en en tanke som slår meg hvert år; er det så innmari vanskelig for en hel del hundeeiere å bøye seg ned og plukke opp det hundene deres legger fra seg? Spesielt om vinteren ligger det veldig mange spor etter lufteturer. Har man sagt A og så må man som oftest si B og det gjelder med hundehold også. Har man valgt å få seg hund, må man plukke opp driten når man går tur. Hva tenker egentlig en hundeeier når han ser på at hunden legger fra seg voldsomme greier, for så å gå rett videre når hunden er ferdig? 

Bare på en tur til og fra skolen, ca to kilometer altså, ser jeg hver dag (selvfølgelig, bæsjen forsvinner ikke akkurat i snøen når det ikke laver ned...) flere skitthauger enn jeg kan telle på to hender. Og det verste er egentlig tanken på at all denne bæsjen skal tine til våren, og da kommer alle de som ligger lenger nede i snøen fram også. ÆSJ! Jeg har ikke behov for å tråkke i hauger av hundedrit på vei til og fra skolen og butikken.

Min oppfordring er altså: ta med deg nok hundeposer (jeg vet selv at man som oftest trenger en mer enn man har med seg...), bruke hundeposene når hunden legger fra seg OG, ikke minst, kast posen med bæsj i nærmeste søppelspann, ikke bare legg den fra deg på fortauet eller i grøftekanten, da kan likesågodt bæsjen bare ligge...

Jeg har bestemt meg. 2012 skal bli mitt år. I 2012 skal jeg:

Bli sertifisert lærer (forhåpentligvis!)

Gifte meg.

Levere master og være ferdig i Trondheim. 

Som de aller fleste som leser bloggen min vet, er jeg i lag med, og skal gifte meg med, en sjømann. Sånn han jobber, er han hjemme i fire uker også er han på jobb i fire uker. I utgangspunktet kan det være tungt nok å være aleine fire uker av gangen, men som med det meste annet, blir det en vane. 

Men det er veldig mange som er opptatt av at sjømannen er borte fire uker av gangen og jeg får stadig vekk spørsmål og kommentarer som følgende: "jeg fatter ikke at du orker", "jeg hadde aldri orket/giddet/taklet det" og "skal han jobbe sånn for alltid?", "hvordan holder du ut?" osv. Og det er sikkert for å være snill og vise medlidenhet, men det hjelper ikke veldig når alle skal fokusere på hvor vanskelig det må være å være i lag med en sjømann. 

For det første kunne han jo faktisk jobbet lengre perioder om gangen enn fire uker. Da jeg var yngre jobbet en fetter på cruise, og da var han på jobb 12 uker av gangen - noe som ble sjømannsnormalen i mitt hode. Fire uker er lite i forhold til 12 uker altså! 

Ja, innimellom kan det være vanskelig å tenke på at mannen jeg skal gifte meg med, skal være borte fire uker av gangen i mange år, men det er ikke noe unormalt med det. Mange driver med akkurat det samme, og Norge er en sjøfartsnasjon. Det kan være fint at noen syns det er "imponerende" at jeg holder ut, men jeg trenger ikke høre om hvor vanskelig det må være HVER gang det kommer på tale at sjømannen jobber av og på fire uker av gangen. Vi som har noen som er borte i perioder av gangen, vet veldig mye bedre enn de som ikke har noen, hvordan det er. 

Det er altså fint med litt omtanke i blant, men noen ganger kan de gode tankene føre til at det ikke blir noe særlig bedre likevel. 

Er det ikke rart hvordan dagen og humøret kan utvikle seg? Man kan våkne blid og fornøyd, også blir dagen skikkelig dårlig til slutt, eller motsatt, at dagen starter dårlig og ender bra. I dag var en sånn dag som startet skikkelig dårlig, men som ble veldig bra. 

Sånn bortsett fra dager som hilser på både godt og dårlig humør, bedriver jeg litt bryllupsplanlegging. Sjømannen og jeg har faktisk vært forlovet i et år i dag! Det er enda en stund til bryllupet skal stå, men det er godt med alt som er gjort! :) Jeg tar gjerne i mot tips og triks. 

Jeg kan jo i korte trekk oppsummere fjoråret, før jeg kan ta fatt på dette året. Kanskje det er en måte å komme i gang med litt skriving?

2011 startet både skikkelig dårlig og skikkelig bra. Jeg begynte med noen fag som virkelig ikke var meningen at jeg skulle ta, så motivasjon og alt mulig var skikkelig på bånn. Samtidig fridde sjømannen og jeg sa ja, og da sier det seg jo selv at stemningen steg. Jeg var i en slags boble som var delt i to, på skolen var det skit og på privaten var det veldig bra. Fornuftig som jeg var, utsatte jeg hele semesteret (som jeg da må ta nå) og begynte heller med masterfag og masterskisse. Et veldig fornuftig valg!

Frieri altså. På skitur. Det var årets første skitur, årets andre, og siste, kom noen uker seinere, med selskap av et annet par og fint føre. Før sommeren var over, var masterskissen i boks og kirke bestilt. I tillegg fikk jeg endelig vært et bryllup, for første gang i mitt liv (greit at ikke mitt eget er mitt første).

Sommerjobben var på et sykehjem i Stavanger. Etter fire somre med buss frem og tilbake og busstider som ikke passer, eller busser som ikke går, var det veldig deilig å kunne gå til jobb på maks ti minutter. I tillegg var de andre som jobbet der, hyggelige mennesker. Fikk prøvd litt på hvordan det er når jeg er på jobb mens sjømannen ikke er på jobb. 

Høsten kom og gikk med et mindre givende språkemne og et passe greit religionsemne. Jeg fikk litt påfyll til min akademiske selvtillit og jeg fikk prøvd litt dette med å være "flink" (i følge læringsassistent og foreleser). Samtidig fikk jeg squashforbud og måtte endre mandagstreningen med squashvenninnen.

Rett før jul var det brudekjoleprøving og kakebaking. Julen feiret jeg og sjømannen hos hver vår familie, men nyttår feiret vi sammen. Og her er jeg allerede i det nye året, som jeg feiret med å knekke en tann, og derfor startet jeg (nesten) 2012 med en tur til tannlegen.

Før jul, i eksamensperioden, hadde jeg mye på hjertet, både her, på facebook og på twitter. Så da siste eksamen var levert bestemte jeg meg for at jeg skulle ta en sosiale-medier-pause og heller bruke mer tid på alt som ikke er på sosiale medier. Derfor har det rett og slett ikke blitt noen innlegg her på mange uker. Og det er egentlig veldig deilig. Noen dager har jeg hatt noe på hjertet, men ikke kommet til for å skrive det ned, andre dager har jeg ville skrive masse, uten noe å skrive om. Men alt i alt har jeg egentlig ikke hatt noe særlig stort behov for blogging. Jeg har knapt fulgt med på bloggene jeg følger til vanlig. Aktiviteten på facebook og særlig twitter har gått opp igjen, men bloggbehovet har ikke vært der.

Det er litt deilig med pause fra å fortelle noe hver dag. Siden dette ikke er en temablogg, kan det av og til bli vanskelig å bestemme seg for hva jeg skal og vil skrive om. Ikke vil jeg skrive om antrekk (ikke kan jeg noe om sånt heller), og jeg har heller ikke behov for å være veeeldig utleverende - verken om meg selv eller andre. Nå er det kanskje noen som mener at jeg gjør det likevel, men det får gå.

Men, så kom forelesningen i norsk fagdidaktikk på tirsdagen og foreleseren (en bra dame!) spurte om vårt forhold til skriving. Fokuset disse første ukene er nemlig skrivedidaktikk og burde ikke norsklærere skrive litt og ikke bare kreve skriftlige produkter av elevene sine? Og etter noen ord og tanker om vårt forhold til skriving skulle vi summe om hva og hvorfor vi skriver. Jeg sa som sant er, at jeg har en blogg som det går litt opp og ned med. De litt over fem årene bloggen har eksistert har det gått litt i rykk og napp med innlegg, inspirasjon og motivasjon. Jeg sa også at det ikke var alt jeg følte det var så mye å skrive om. "Det kommer bare an på hvordan du skriver det" var svaret fra foreleseren. Og det er egentlig sant det. Så nå sitter jeg her og skriver noen om ord skriving og rykk-og-napp-blogging. 

Mitt forhold til skriving er forøvrig bra. Jeg liker å skrive, og kunne ønske jeg hadde kreativitet til å skrive mer enn bare puslete blogginnlegg, at jeg hadde mer tid til å skrive enn bare akademiske tekster som kreves av meg på universitetet og at jeg var flinkere til å sette meg ned og faktisk turde å skrive. Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig, og skriver heller et brev eller en mail for å uttrykke tankene mine enn å fortelle dem høyt. Selv til sjømannen. Når jeg ikke klarer å si hva meg føler høyt, setter jeg meg ned med penn og papir, eller dataen, og skriver. Jeg er rett og slett litt avhengig av å skrive. (Nå fikk dere jammen meg litt selvutlevering også!).

Der var plutselig alle eksamener i boks, sjømannen kommet hjem og juleferien i gang. Etter nesten fire uker med hjemmeeksamen var det veldig godt å sove lenge, helt uten alarm, i morges. Og kunne bruke en hel dag på fine ting som ikke handlet om å gå på skolen og bruke masse tid foran dataen. Men om å spise et bedre måltid i byen og kjøpe noen fine klær. Ekstra fint er det at jeg ble ferdig til sjømannen kom hjem og at vi derfor kan ha noen late dager sammen. 

Og når man plutselig får litt ekstra tid, som jeg har fått nå, får man plutselig tid til å av-ise frysen og tørke litt epler. Kanskje blir det litt ekstra tid til en kake eller noe også. Bra er det i alle fall!

Vel, det er eksamenstid og heldig som jeg er har jeg bare hjemmeeksamener dette semesteret, men det er da endelig tid for vintersport på TV også! Å se på fotball har aldri interessert meg, men håndball, skiskyting, langrenn og hopp er virkelig spennende. Og nå i helgen er det jo både vintersport og håndball på TV, så uansett når på dagen er det noe spennende å se på, men eksamen skriver ikke seg selv. Så i dag nyttet jeg meg av NRK nett-TV og så skiskyting parallellt med oppgaveskriving. Det høres kanskje ikke helt effektivt ut, men jeg fikk faktisk skrevet noe ord! Også er det jo oppløftende når det er en norsk dame som vinner også da. Så da skiskytingen var over kom det enda flere ord. Hurra for lesesal, internett, eksamen og nett-TV!

I denne bloggens snart femårige levetid har jeg flere ganger vist ting mamma har strikket til meg, men det er ikke bare strikking hun kan! Hun er ganske rå på brodering (hvor mange klokkestrenger er det blitt nå?) og i adventskalenderen lå det enda et bevis på hva hun kan. Nemlig hjemmelaget julepynt! (Som jeg ikke skjønte at var hjemmelaget før hun fortalte det!). Dessverre har jeg ingen steder å henge opp nissene, men de fikk ståplass i vinduet, det må være ganske greit det også!

Kjære du som er gymlærer, eller har planer om å bli det. Her kommer et slags hjertesukk fra en som var skikkelig dårlig i gym, bare fordi jeg ikke var rå i fotball eller hadde så veldig god ballfølelse. Men innsats hadde jeg. Ordentlig, jeg ville så gjerne. Problemet var bare at jeg ikke interesserte meg for fotball og derfor heller ikke spilte det på fritiden. Kvernbit var ikke min klubb, selvom det var klubben som geografisk lå absolutt nærmest. 

På grunn av litt haltende gym opp igjennom (joda, vi hadde da dans en gang på ungdomsskolen, og jada, vi fikk da svømming, til en viss grad. Vi hadde til og med noe styrkegreier), har jeg fått et skikkelig dårlig forhold til alt som heter saltrening. Med en gang vi må løpe eller hoppe og sprette får jeg vondt inni meg og vil bare gå min vei. Hvorfor kunne dere ikke lære oss hvorfor vi gjorde de ulike øvelsene da vi trente styrke, eller hvorfor man tøyde? Jeg husker en gang da vi sikkert skulle tøye setemuskelen, men jeg som aldri hadde gjort det før ante ikke hvordan jeg skulle gjøre det, så jeg så rundt meg og gjorde ca som de andre. Jeg bare kjente ingenting, absolutt ingenting. 

Jeg hadde en gang en gymlærer som sa til meg, på grunn av kneproblemer, at jeg alltid skulle gi meg om det ble litt vondt. For smerter var ikke bra. Det er bare det at jeg i ettertid har lært meg at det av og til kan kjennes vondt å presse musklene. Det er slik jeg blir sterkere! 

Kjære gymlærere og kommende gymlærere, vær så snill og lær elevene dine hvordan man kan trene for å unngå belastningsskader og hvordan man skal forebygge betennelser. Ikke bare løs gymmen med å sette opp to mål eller sette i gang hjørnefotball. Det er klart, i blant kan fotball være bra, men det finnes også så mange andre viktige ting som elevene gjerne burde vite. 

Også er det ikke så kjekt å bli valgt aller sist på lagvalget på fotballen heller....