Sille

På onsdag tok jeg meg en snartur til Bergen/Fosse.

Opp gjennom årene har jeg hatt mine helter, noen fra kjendisverdenen og noen utenfor kjendisverdenen. Men jeg skulle aldri gifte meg med Leonardo DiCaprio eller Elijah Wood (tror jeg han heter...) slik som en del bekjentskaper virkelig bestemt skulle. Jeg har aldri vært forelsket i Brad Pitt, David Beckham eller Torstein Helstad for den saks skyld. Jeg har latt meg fascinere av de som virkelig kan noe - som følge av det har jeg interessert meg for mang en pianists kunster på klaveret, eller en trompeters klang og teknikk.

I 2007, under UKA her i Trondheim, var jeg på et arrangement gjennom hele UKA - Musikalsk show med Gisle Børge Styve og Heine Totland. Hvilket var helt fantastisk. Tidligere i år fikk jeg plutselig lyst til å sjekke billettservice for spennende ting. Siden jeg har en forkjærlighet for Heine Totland søkte jeg opp han, og der kom det opp en forestilling i Bergen. Så da ringte jeg mamma og spurte om hun og pappa hadde lyst på besøk en dag midt i uken i mars og være med på Logen Teater.  Det ville de og siden pappa sin bursdag var veldig nærtstående akkurat da spurte jeg om han kunne få billetten i gave, og det funket ganske bra det også.

Så da ble det til at jeg tok en snartur på onsdag. Fly ned, treffe mamma, dra hjem og hilse på Pjusken (og gjøre henne litt fornærmet). Om middagen ble hjemme eller ute fikk jeg bestemme, så vi endte på Wesselstuen på Øvre Ole Bulls plass. Der så jeg dr.Kalgraff, ørespesialisten min fra da jeg var liten. Han var dødsgammel da, så at han lever enda var noe jeg tvilte kraftig på, men han ser helt lik ut enda.

På Wesselstuen kom Kristin - kusine - som jeg ikke har sett på ganske så lenge. Vi skulle egentlig truffet henne tidligere på dagen, men hun er sånn som får ørebetennelse, så da ble det ikke av. Etter et ganske bra måltid ruslet vi de få metrene til Logen og sikret oss ganske passe plasser.

Som sist var det verdt pengene, deler av konserten (som de selv bedyrer at det er) var slik det var sist, men noen elementer var byttet ut. Så da fikk jeg Die Grenzezang, Bohemian Rapsody og viktigst av alt nesten: He's my brother. Heine Totland har helt klart den beste versjonen av He's my brother - jepp, helt subjektivt og partisk, men sant er det!

Så tilbake til det jeg startet med innledningsvis. Jeg har ikke vært veldig opphengt i kjendiser - så vidt jeg husker. Men jeg ja, jeg innrømmer det. Jeg er kanskje litt svak for Heine Totland. Men seriøst - hør han synge, jeg tror ikke mange andre kan si meg i mot!

Sjekk ut Heine Totland på youtube. Det er gode greier! Hver gang humøret er litt dårlig hører jeg He's my brother noen ganger - og plutselig blir livet litt bedre.

Boken På tross av alt -Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz, er skrevet av Vera Komissar og handler om Julius Paltiels opplevelser under 2. verdenskrig.

Innimellom alt fagstoff prøver jeg å finne tid til litt annet innimellom, og når det i tillegg nesten er relevant leser jeg med god samvittighet. Siden nyttår har lesingen bestått av to krimbøker av Camilla Läckberg på lydbok, boken På tross av alt av Vera Komissar og nå holder jeg på med en bok om jentene som fikk barn med tyske soldater - Tyskerjentene/Tyskertøs. Siden krim "ikke er god litteratur" skriver jeg ingenting om det her, men har lyst å si noen ord om Vera Komissars bok.

"På tross av alt er historien om Holocaust, nazistenes masseindustrielle utryddelse av seks millioner europeisk jøder under den andre verdenskrig, fortalt med en norsk stemme. Totalt ble 767 norske jøder deportert til dødsleirene, bare 26 kom hjem igjen."

Julius Paltiel var en ung mann som i 1942 ble arrestert og internert på fangeleiren Falstad i nærheten av Levanger i Nord-Trøndelag, via Bredtveit også videre ble han sendt til Auschwitz - på tross av alt overlevde han sykdom og Josef Mengeles medisinske forsøk - rein sprit ble sprøytet inn i alle ledd i kroppen for å se hvordan kroppen reagerte. Han var også blant dem som overlevde dødsmarsjen til Buchenwald.

Jeg har tidligere sett et intervju med Paltiel hvor han fortalte historien sin selv, men for at historien skulle bli tatt vare på skrev hans kone boken. Å se intervjuet var sterke saker, det er helt utrolige ting han forteller - man forstår at dette er ekte saker, at det ikke er diktning, men kan ikke fatte hvordan noen mennesker kan finne på å gjøre det som ble gjort. Da jeg var på besøk i synagogen tidligere i år valgte jeg å kjøpe boken for å selv ha historien tilgjengelig og lese den nok en gang.

På tross av alt er en bok jeg mener alle bør lese. Paltiel valgte å vie sitt liv til å fortelle sin historie til de som ville høre, for at alle skulle forstå at Holocaust er et historisk faktum, og sørge for at slik ondskap aldri vil skje igjen. Å gjengi det som står i boken faller ikke mitt hjerte nær, dette er en bok alle bør lese selv. Men jeg vil gjengi et par avsnitt som satte sitt preg på meg.

Det første jeg vil berette om er om konen til SS Oberststurmführer Kock - leirsjefen i Buchenwald. Hun hadde flere tilnavn, deriblant Die Bestie - Den bestialske. Den bestialske ble hun kalt på grunn av sin noe bestialske hobby, hun samlet på tatovert menneskehud. Når hun så en fin tatovering befalte hun dem operert bort. Av hudstykkene laget hun lampeskjermer. (Komissar, 2004: 106). Hvilket menneske vil ha en lampeskjerm av hud? Mye stygt ble gjort i konsentrasjonsleirene, men for meg er dette noe av det sykeste. Mengeles menneskelige forsøk og Fru Oberststurmführer Kocks lampeskjermer.

Det andre er fra da freden kom til Buchenwald om hvordan en fange ikke overlevde å få den lykkelige beskjeden:
" Jeg reiser meg, roper: - Se, det hvite flagget! Vi er frie, frie, frie... Ordet jubler inne i meg. Jeg snur meg mot en tysk politisk fange, som har sittet inne helt siden 1933. Den lille beskjedne karen fra Berling segner om foran øynene mine. [...] Men sjokket har vært for stort. Han er død. I tolv år har han kjempet for å overleve dette helvetet, og så dør han av gledessjokket." (Komissar, 2004: 114).

Paltiel sa selv at han tilga, men aldri kunne glemme. Bare en gang "hevnet" han seg, og det var ved å sparke en nazioffiser i skogen på Falstad mens de letet etter lik etter freden var kommet til landet - og Paltiel også.

 "I de siste tiårene har jeg holdt mange hundre foredrag til folk i alle aldrer, for å formidle mitt budskap: Aldri mer         nazisme og rasisme. Jeg avslutter ofte mitt foredrag med følgende: "Nå har dere hørt hva jeg har opplevd, og dere er nå mine sannhetsvitner for all fremtid. Dere kan si: 'Jeg hørte det av Julius Paltiel, som selv har følt dette på kroppen, så jeg vet at det er sant. Jeg kan derfor aldri godta at noen benekter at Holocaust har hendt'." På samme måte ber jeg leserne av denne boken huske historien, og ikke glemme at slik var det. Og: La det aldri skje igjen for noe folk."

Mange jøder både i og utenfor konsentrasjonsleirene lurte på hvilken gud som kunne tillate at noe så ondt kunne skje, og mange begynte å tvile på at Gud fantes eller brydde seg. Likevel holdt de fast på tradisjonene. Paltiel var blant dem som tvilte, men som mange andre fortsatte han å jobbe i synagogen, holdt tradisjonene og underviste yngre jøder. Og ikke minst, han holdt foredrag for skolebesøk i synagogen og andre forsamlinger. For å holde på vissheten om at Holocaust var - og ikke bare er påfunn fra jødenes side.

Les boken. Om den ikke finnes i butikken, selges den i/fra synagogen til DMT i Trondheim.

Som de fleste kanskje har fått med seg jobber samboeren min, Ottar, på sjøen og er borte fire uker av gangen. Når han er hjemme er det ikke noe fælt å ha mareritt eller vondt i magen eller andre lignende ting om natten - Ottar passer jo på. Så hvem passer da på meg når jeg er alene hjemme i fire uker?

Det kan jeg fortelle dere. Det er en som er ca like gammel som meg - som jeg har kjent siden jeg ble født (ok, kanskje noen timer etter??). Det er en som ikke har navn, fargen har falmet, men det tenker jeg ikke over siden det nok har skjedd gradvis. En som ikke har noe i mot å ligge trykt under dynen i armkroken min natt etter natt, eller som klager om jeg skulle rulle rundt.

Det er bamsen min. Verdens fineste bamse. Om den noen gang har hatt navn vet jeg ikke - kanskje noen andre kilder vet det? Om jeg skulle valgt en ting å ha med meg på en øde øy en gang tror jeg faktisk det er bamsen. Helt ærlig. Jeg er over tyve og jeg sover med bamsen min. Når Ottar er hjemme må den nøye seg med å sitte på kanten bak eller ved siden av puten min, men med en gang han drar på jobb kommer bamsen på plass igjen.

Er den ikke fin, så vet ikke jeg. Blitt litt blind på det ene øyet og potene mangler det mye stoffet, men ellers god som ny. For en tid tilbake vasket jeg den for første gang på hva jeg kan huske. Fytti katten så mye skittent vann det ble av den! Jeg måtte vaske den mange ganger før vannet ble reint, så folkens: vask bamsene deres! Plutselig blir en grå bamse så god som ny igjen.

Tenkte jeg skulle vise noen bilder fra Madeira. I første omgang kommer det fire bilder fra sentrum av Funchal søndag 21.februar og to blomsterbilder fra tur i Botanisk Hage tirsdag 23.februar.

Jeg hadde ett nyttårsforsett for 2010. Observante lesere vet at det var å være frisk i 2010. Oppvakte lesere vil også forstå at det er forsett jeg egentlig ikke styrer veldig mye over. Luftveiene mine likte ikke helt overgangen fra varmt og fuktig luft på Madeira til tørr og kald luft i Trondheim. Så her sitter jeg, med tett nese, vond og tett hals, varierende hodepine og varierende feber.

Men men, jeg holdt det i ganske nøyaktig to måneder, noe jeg ikke syns er så verst med tanke på at jeg ikke var frisk sammenhengende i to måneder i hele 2009!

Nå når forsettet er brutt, er planen å bli frisk fortest mulig sånn at jeg kan fortsette på kondisjonen min. Planen er å være frisk på mandag.

Jeg fikk Mariusen min i posten i dag.

Det kjente ordtaket Great minds think alike passet veldig bra en dag eller to før vi reiste til Madeira. Jeg ringte nemlig til mamma for å fortelle at jeg hadde lyst på en marius-genser. Hun hadde tenkt på å ringe litt senere for å spørre om jeg ville ha en tunika med marius-mønster! Ganske like tanker rett og slett. Siden jeg ønsket meg genseren strikket hun den først, og siden hun er en strikkereser var den ferdig før vi kom hjem igjen fra Madeira. Men så er posten litt treig med pakker mellom Bergen og Trondheim, så den kom ikke til meg i posten før i dag. Men nå er den altså kommet! Jeg lovet kusine Kristin å blogge genseren. Jeg er helt fantastisk elendig til å ta bilder av meg selv, så bær over med fotograf/modellen og se heller på mariusen:

Sånn er det! Og nå er neste prosjekt en tunika med marius-mønster. Det blir bra saker det også!

I går kom Ottar og jeg hjem etter ni dagers ferie med Ottars mor, far og bror til Madeira. Madeira er en selvstyrt øy/region under Portugal. Vi bodde ikke langt unna hovedstaden Funchal, som fikk sitt navn etter grønnsaken funcho - fennikel - som det fantes veldig mye av i Funchal da øyen ble oppdaget.

Som skrevet er Madeira en selvstyrt region - regionen består av fire øyer, hvor to av dem - Porto Santo og Madeira er bebodde. Porto Santo betyr Island of Saints og fikk navnet av oppdagerne som kom til denne øyen under en storm. Porto Santo ble oppdaget i 1418 og Madeira i 1419. Å nærme seg Madeira var imidlertid en skummel affære, flere ganger prøvde oppdagerne å nærme seg øyen, men de turde ikke gå i land fordi de trodde den var bebodd av demoner.

Madeira er "bygget" av vulkanisk stein, men det har ikke vært vulkaniske utbrudd på over 400 år. Den viktigste næringen på Madeira er turisme - de fleste jobbene på øyen er knyttet til turisme. Turister fra hele Europa reiser til Madeira og hovedstaden Funchal er mest bebodd av turister - de lokale bor utenfor byen.

Vi reiste ned forrige fredag - 19.februar. Natt til lørdag traff det verste uværet i manns minne øyen, med masse nedbør og masse vind. Sammen med snøsmelting førte all nedbøren til oversvømmelser og flom. Veier raste ut, hus raste ut og gjørme og stein ble flyttet langt av gårde. Deler av Funchal ble avstengt på grunn av oversvømmelsene, gatene var fulle av gjørme og vann og steiner. Regjeringen vurderte til og med unntakstilstand var nødvendig. I løpet av uken kom det flere hundre mennesker fra fastlandet (Portugal) for å hjelpe til med opprydningen.  Den leilighetsbygningen vi bodde i lå som sagt utenfor sentrum og ble spart for det verste. Det kom heller ikke vann inn i bygningen, men nabohotellet hadde fått vann i kjelleren.

For min del var det vanskelig å ta innover meg hvor ille været og følgene av det faktisk hadde vært, siden den eneste måten vi ble "plaget" av været, var at gassen til oppvarming av vann ble stengt av. Men da vi på søndagen tok en tur inn til sentrum og jeg pratet med ei som jobbet i en butikk gikk det opp for meg. Hun jobbet egentlig i en annen butikk i samme kjede, men kom seg ikke dit på grunn av alle de stengte veiene. Hun hadde i tillegg brukt over en halvtime på en strekning hun vanligvis brukte ti minutter på. Hun kunne også fortelle om en parkering hvor minst tyve mennesker satt begravet i bilene sine. Tenk det, å vite at mange mennesker sitter der, mest sannsynlig var nok alle døde allerede da, men å vite at man ikke kan hente dem ut før jord og vann er ryddet bort må være fælt.

Til nå har regjeringen offentliggjort at noen og førti mennesker omkom som følge av uværet, men det er det få av de lokale som tror på. De tror at de reelle tallene blir holdt tilbake for å ikke skremme turistene fra å komme. Når samtidig over 100 mennesker var savnet skjønner man at mange er preget av været og savn av nære mennesker, øyens befolkning teller nemlig 200 000 mennesker.

På fredag fikk vi en guidet tur med taxisjåføren "vår". Selv om oppryddingsarbeidet i byen nesten var ferdig, var flere veier  fremdeles stengt, og noen av veiene vi kjørte, åpnet samme dag. Samtidig som vi fikk se "must'ene" som turister fikk vi også se rydding av veier, veier som var rast ut og lastebiler fulle av masse fra veier og hus.

Det var bra med ferie, selv om det ble litt annerledes enn hva jeg kanskje hadde sett for meg og håpet. Men jeg har i alle fall sett Madeira på en måte veldig mange turister ikke har.

Er det noen som husker hva nyttårsforsettet mitt for 2010 var/er? Det husker jeg! Forsettet av å være frisk i  2010.

Tenkte jeg skulle oppdatere dere på hvordan det går med forsettet. I dag skriver vi 17.februar, og jeg har enda ikke vært syk i 2010, må si jeg er imponert over hvor lenge jeg har holdt forsettet. Hadde riktignok feber en dag i februar, men det gikk fort over og kan ikke regnes som å være syk.

Siden jeg ikke hoster, harker, surkler eller lager lignende lyder kan jeg bruke masse tid på lesesalen, og det nytter jeg meg av. Jeg er fast inventar på lesesalen på nivå tre i bygg 6B både når Ottar er på jobb og når han er hjemme. Det eneste som irriterer meg når jeg sitter her er de som ikke holder seg hjemme når de hoster, harker, surkler og lager lignende lyder. For det første er det aldri stille og for det andre suser det baselusker rundt konstant. Akkurat i dag er jeg så "heldig" å få sitte ved hun som snufser og snyter seg mest. Jeg har ikke problem med at folk snufser eller snyter seg, men når det er lommetørkle oppe flere ganger i løpet av fem minutter tror jeg de fleste kan bli litt gal.

En av tingene jeg har gjort for å bli frisk og holde meg frisk, var å slutte i Bispehaugen, som de fleste nok har fått med seg, og jeg må si at ting ble ganske bra ganske fort etter det. Skuldrene roet seg, sluttet å være oppunder ørene og livet ble plutselig litt lysere med en gang. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg sluttet. Selv om det er rart at det som opptok livet mitt i så stor grad fra jeg var 11 til jeg var 21 ikke er der lenger, og jeg må finne nye ting å gjøre, så ønsker jeg meg ikke tilbake. Jeg kan spille når jeg vil, hva jeg vil og hvor lenge jeg vil. Jeg kan lytte til kroppen og stoppe når den sier stopp, eller fortsette fordi den gir uttrykk for at det går bra.

Fordi skuldrene ikke er oppunder ørene kan jeg som sagt spille når det passer, jeg kan bake og kna deig uten å få vondt i armene, skuldrene og ryggen resten av dagen og jeg kan handle masse uten å være redd for å ikke få det med meg hjem.

Jeg må si jeg holder forsettet mitt bra. Jeg har ikke vært til lege siden november, har ikke tatt noen medisiner siden november. 2010 er mitt sykdomsfrie år!

Jeg merker at innleggene mine heller mye mot treningsting nå.. Det er ikke helt det jeg egentlig vil, vil ikke ha en treningsblogg, men akkurat nå er det mye trening det går i siden jeg ikke spiller i BUK lenger.

I dag morges hadde jeg en kondisjonsøkt på ellipse-maskinen før jeg gikk på lesesalen. På lørdag fikk jeg unna 3,2 km på 20 minutter, i dag fikk jeg unna 3,65 km på 20 minutter. De ti neste minuttene tok jeg det litt roligere og etter 30 minutter hadde jeg fått unna litt over 5 km. Må si jeg er ganske fornøyd med framgangen.

Ellipse-maskinen gir meg litt ekstra hjelp, så når jeg prøver tredemøllen igjen går det nok ikke like bra, men i forhold til knær og ankler er det den beste måten for meg å trene kondis på.

Siden forrige onsdag har det ikke blitt sånn overveldende mye trening. På grunn av en dum mage ble det verken pilates på torsdagen eller kondisjon på mandagen. Lørdag var jo Ottar og jeg en tur på treningssenteret og styrte med kondisjon og styrke, men siden magen ikke var helt fornøyd ble det en dårlig kondisøkt. At jeg hadde sittet mer stille den siste uke, enn vanlig de siste ukene merket jeg enormt godt på kick-off'en på onsdag. Men det ble en bra økt, og pilates i går var bra opplegg.

I dag har Ottar og jeg gått en tur mot Jonsvannet og i morgen er planen en tur på treningssenteret for litt kondis og en litt større styrkedel enn sist. Kondisdelen blir nok unnagjort på ellipsemaskinen, fordi knærne og anklene er litt sure for tiden.

Utenom å tenke på trening og ikke trening, har jeg vært på en ekskursjon i synagogen. Som i fjor var det Vera Kommissar som fortalte og viste oss rundt, en fantastisk tøff dame som har bodd i Trondheim siden 1955 og drevet på i synagogen siden. I år fikk vi ikke se filmen av intervjuet med Julius Paltiel, men flere småfilmer av ritualer innen jødedømmen. Etter omvisningen fikk jeg kjøpt en bok - "På tross av alt", skrevet av Vera Kommissar. En bok om hvordan Julius Paltiel ble tatt lit fange, sendt til Falstad fangeleir, for så å bli sendt videre til Auschwitz. Her overlevde han i to år, før dødsmarsjen til Buchenwald. På tross av alt overlevde Paltiel denne marsjen, og sammen med fire andre norske jøder kom han seg hjem. Jeg har ikke fått lest veldig mye enda, men Vera har skrevet bra om en tøff gutt som kom hjem etter flere år med slit og strev (og medisinske forsøk fra Josef Mengele) og sa at han ikke bar nag til nazistene og dere handlinger. "Man må tilgi, men ikke glemme".

Jeg begynte å studere religion akkurat for sent til å få oppleve å høre Julius Paltiel selv fortelle om sine opplevelser under andre verdenskrig. Han døde i mars 2008, jeg begynte med jødedom i januar 2009. Heldigvis fikk jeg se intervjuet i fjor, og håper inderlig at Fagutvalget setter opp en dag til framvising av intervjuet, slik at andre også får se dette vitnet om resultatet av et regime man aldri må glemme.