I dag har jeg gått forbi en av mine terskler. En av mine største terskler angående trening har vært å komme videre inn i treningsstudioet, forbi tredemøllene og trappemaskinene, den andre har vært å trene med andre. Å trene med andre er virkelig noe jeg misliker, jeg er ikke en som blir oppildnet til å trene videre om noen pusher på, da blir jeg bare sur og gir meg.
Etter å ha mast på Ottar om at vi skulle gå på treningssenteret i mange timer, startet dagens trening som vanlig på tredemøllen, for så også som vanlig å gå videre til trappemaskinen. Da jeg ga meg på den, holdt Ottar på med noe styrketreningsgreier. Jeg ruslet bort og lurte på om jeg kunne være med. Og jaggu gikk det greit. Han vet at han skal holde munn, og under benkpressen sa jeg at fem var målet og alt over var positivt da han begynte å mase om åtte. Heldigvis har han tatt hintet.
I dag har jeg rett og slett overskridet to av tersklene mine når det gjelder trening. Ikke verst på en lørdag i starten av februar!
I midten av januar begynte jeg å trene. Og siden jeg ikke vet å starte rolig også ta inn flere og flere treninger, satser jeg hardt og har begynt med fire treninger i uken. En dag med pilates, en dag med kick off og to dager med tredemølle og trappemaskin.
Foruten å komme i form og finne en slags trivselsvekt må jeg har et godt mål å sikte mot. Jeg har aldri gått opp Stoltzekleiven før og tenkte at det kunne være et slags mål. Hovedmålet dette semesteret er altså å gå Stoltzen til sommeren. Delmålene hver måned er å øke kondisen litt og litt og kunne jogge mer og mer sammenhengende.
Et enkelt mål - men likevel noe å jobbe mot.
Ønsk meg lykke til!
Temperaturen har igjen sunket her i Trondheim. Jeg må innrømme noe, jeg syns det er fantastisk. Det knaser under skoene når jeg er ute å går. De siste dagene har det vært slaps her, og jaggu er det bedre med tørt enn vått underlag å gå på.
Da jeg gikk til trening i dag blåste det litt, det beit i kjakene og jeg var rosa og fin da jeg kom inn i garderoben, men det er stas det også. Jeg liker at det er kaldt uten at det er surt og fælt å være ute. Som sagt gikk jeg til trening og nøt det kalde været og på veien var det en fantastisk farge på himmelen. Tok et bilde som ikke er helt rett komposisjonsmessig, men det er fargene jeg var ute etter:
Og så er det jo også i dag man kan se månen på sitt største i år, også dette fascinerte meg da jeg gikk hjem igjen fra trening. Månen var faktisk ganske stor. Tok et bilde mens jeg stod på trammen her nede i sted, et lite månebilde. Ikke imponerende kvalitet og månen ser særs liten ut:
Sånn, bildekvoten for denne uken. Begge bildene er forøvrig tatt med mobilen, sånn visst dere lurte. :)
Nå er stuen endelig ryddet etter flere dager med høye tanker om å rydde i alt rotet. Målet er at stuen skal være ryddig og fin sammenhengende til Ottar kommer på torsdag. Fordelen med at begge bord er ryddet er at det er plass til mange lys rundt om. Så nå sitter jeg og nyter en mørk leilighet, opplyst av mange stearinlys, en svær TV som viser CSI, en rød lampe (må ha litt ekstra lys siden jeg sitter og skriver på PCen, også PCen da.
I julen traff jeg en jente som skal gifte seg til sommeren (flere faktisk!), hun og kjæresten bor ikke i lag før de gifter seg og mange hun studerer med østpå forstod seg ikke på hvem som kunne finne på noe sånt. Hun følte at de på et vis gjorde narr av de som valgte å ikke være samboere før de giftet seg. Ikke alle skjønte vitsen med å gifte seg en gang. Jeg sa til henne at hun ikke skal bry seg om hva de rundt henne sier, stå på sitt og være stolt av sitt valg.
Da denne delen av samtalen var over spurte hun meg om jeg var samboer. Jo, det stemmer jo. Også lurte hun på hvorfor vi hadde valgt å flytte sammen før vi giftet oss. Jeg klarte ikke å gi henne noe fullgodt svar på direkten - må jo tross alt få litt tid til å tenke gjennom hvilke ord som passer sammen. Dessverre har jeg ikke mulighet til å fortelle henne hvilket svar jeg nå har, direkte til henne, siden jeg traff henne gjennom felles venner og bekjente. Derfor vil jeg prøve å gi et, kanskje ikke fullgodt, men bedre svar her, enn jeg gav henne der.
For å få gitt et godt svar må jeg begynne helt på begynnelsen. I 2008 var jeg på Haugaland og Rogalands kretsleir på Fitjar i Sunnhordland, sammen med Anne lå jeg i en lavvo på stabsområdet og første natten begynte vi å diskutere gutter (selvfølgelig, det er Anne og meg det er snakk om!). Vi snakket om hvilke karer i speideren som var bra folk. Jeg vil ikke si hvem vi snakket om, utenom at vi snakket om Ottar. Jeg hadde ikke truffet han så mye før, så jeg kunne bare uttale meg på veldig lite grunnlag, men måtte si at jeg syntes han virket som en fornuftig kar. Et par måneder senere ble vi faktisk i lag! (at Anne og jeg faktisk snakket om han på Fitjar syns jeg er ganske underholdende). Den helgen vi ble i lag var vi i lag i nesten to døgn sammenhengende - vi pratet, pratet, pratet og pratet. Og jeg tenkte at nå hadde jeg skutt gullfuglen. Fire måneder senere var vi på visning, skrev under kontrakt og fem måneder etter at vi ble i lag flyttet vi inn i leiligheten på Jakobsli. Noen syntes det var tidlig, men på et vis visste jeg allerede da vi ble i lag at dette var karen for meg.
Noen ganger i livet kommer en opp i situasjoner hvor en bare vet at det en gjør er det rette - for deg. Å bli samboer akkurat da, var det som passet best, fungerte best og var det rette akkurat da. Og ikke et sekund etter har jeg angret. Selvfølgelig kan jeg kommer med alle de praktiske grunnene også, som at det er mer økonomisk å bo sammen, det er praktisk i forhold til at Ottar jobber på sjøen, det går mindre tid bort i å sitte på buss eller trikk eller begge deler frem og tilbake. Selvfølgelig er alle grunner vi har hatt i bakhodet, men for meg var det faktisk det at det var det rette å gjøre akkurat da. Jeg bare visste at det var det rette å gjøre.
Jeg elsker å være samboer, å spise middag med kjæresten hver dag, å kunne sovne under film uten å være redd for å miste bussen eller måtte sove over og ikke ha skift eller skolesaker neste dag. Jeg elsker å vite at det er en mann som faktisk vil bo med meg, som orker å bo med meg, som har holdt ut gjennom snørr, hoste, feber og infeksjoner det siste året. Jeg elsker å vite at om jeg får mareritt så er jeg ikke alene når jeg våkner og ikke tør sove igjen. Jeg elsker å vite at det er en som kommer hjem til meg når han er ferdig på jobb.
Om folk velger å gifte seg før eller etter de flytter sammen, om de velger å gifte seg i det hele tatt får være opp til en hver. Jeg dømmer ingen for det, men jeg vet at akkurat nå, og for meg er det dette som er er rett.
Det så mange ting jeg har så utrolig lyst å si. Faktisk har jeg lyst å skrike det ut. Men så biter jeg det i meg fordi det ikke er et passende publikum i nærheten, eller fordi nettet ikke er en plass for å skrike ut all slags ting.
Noen ganger er publikum passende, men det jeg vil si er upassende, eller jeg hever hodet og går videre.
Det er så utrolig mange ting jeg har så lyst å skrike ut.
Har du noen ting du vil skrike ut?
Hvordan har du det egentlig?
Når var siste gang du fikk det spørsmålet, og når var siste gang du svarte på det? Og svarte du egentlig ærlig? Jeg syns vi er mange som er litt for dårlige til å stille spørsmålet, og ikke minst til å høre svaret. Kanskje er det ikke alltid du vet hvordan du skal takle svaret, men hør etter. Plutselig får du mye mer forståelse for hvorfor ting er som de er, hvorfor noen er litt uttafor en stund, ikke er like utadvendt som vanlig, ellers kanskje er mye mer oppesen enn vanlig (der tror jeg at jeg lagde et ord forresten..).
Jeg har ei venninne jeg kan si alt til. Som hører på det jeg har å si. I kveld ringte jeg henne for å ha selskap på vei hjem fra et selskap. Mesteparten av samtalen gikk med til at jeg fikk ut noe jeg hadde på hjertet og virkelig hadde behov for å ha ut av systemet. Og hun lot meg snakke. Hun hørte på meg.
Hun jeg ringte og jeg, har noen fellestrekk, men vi har enda flere ulike trekk. Men likevel kan jeg uten forbehold fortelle alt til henne. En ting som gjør akkurat dette vennskapet litt spesielt er at vi kan prate i mange timer i strekk, men vi kan ikke bo sammen eller reise sammen. Etter noen dager går vi oppå hverandre og trenger luft. Etter noen dager med irritasjon tar vi en liten pause, og plutselig en dag ringer en og vi kan prate videre igjen. Like uforbeholdt som før. Tenk det..
Og tenk på det neste gang noe kanskje ventet, kanskje uventet, skjer. Hvordan har du det egentlig? Og ta deg tid til å høre svaret.
Nytt semester startet på mandag. Eller, nytt og nytt. Jeg skal ta de samme fagene som i fjor vår. Samme pensum, mye de samme forleserne - men heldigvis noen nye også! Det som har endret seg er at det er 2010 og ikke 2009 lenger. Fagene jeg tar heter Midtøstensreligioner, Fortidens religioner og Religionssystematikk.
Målet for dette semesteret er å få en god rutine på å være på skolen fra 8-16 hver dag og gjerne lenger de dagene det passer seg sånn. De ukene Ottar er hjemme kan jeg heller være litt mer lempelig har jeg funnet ut, 9-15 kanskje bare. Og apropos det, jeg blir litt fortvilet hver gang noen sutrer over at kjæresten skal være vekke en helg. Kjæresten min er vekke fire uker av gangen, og sånn skal det fortsette å være i mange år fremover. Overlever du ikke at kjæresten er på tur en helg bør du gå i deg og selv og vurdere hvor avhengig du egentlig vil være av et menneske.
Jeg har som kjent sluttet å spille i korps, spilling var/er direkte årsak til skuldre og armer som ikke vil hele tiden. Det positive med å ikke ha spilt på en evighet, og gått masse til fysioterapi er at jeg kan strikke, og spille litt på klarinetten når jeg har lyst. Avtalen mellom meg, klarinetten (Som heter Morten forresten) og fysiodamen er at jeg kan spille for meg selv så lenge jeg ikke får vondt også legge fra meg instrumentet når jeg kjenner det er nok. Og plutselig var det mye kjekkere å spille litt!
Egentlig hadde jeg litt lyst å begynne på et keramikkurs i vår, men siden FU ikke hadde noen har jeg funnet ut at jeg skal prøve meg på quilting. Ønsk meg lykke til med det! Symaskinen har ikke kommet i posten fra mamma og pappa enda, men stoff, knapper og tråd har kommet fra Norther Quilting. Stoffene er kjempefine og jeg gleder meg til å prøve meg på et putetrekk. I tillegg bestilte jeg samtidig en kjempefin knapp, den er visst antikk og kostet nesten femti kroner. Den skal jeg spare til noe fint.
Pappa og jeg har vært på lansering i dag. Lansering av barnetvprogrammet Vennebyen, på Festplassen. Vi fikk se de tre første episodene, lære kjenningssangen, fryse litt og vi fikk endelig se resultatet av hva Anja har jobbet med de siste par årene (dere vet hun som introduserte meg til Backstreet Boys...).
Med min fantastisk lite samarbeidsvillige mobil fikk jeg tatt noen bilder, og her får dere se et knippe:
I sist innlegg tror jeg kanskje at jeg skrev at jeg ville skrive en slags kavalkade av året som gikk, men så dro jeg til Stavanger, og der skjer ikke så mye sånt. Men kan ta det her og nå! :)
Januar: Forkjølet, urinveisinfeksjon.
Februar: Urinveisinfeksjon.
Mars: NM, mononukleose. Elveblest og legevaktbesøk. Ny leilighet. Samboer
April: Mono...
Mai: Mono, bursdag, besøk av Anne, fine blodprøver.
Juni: Luftveisinfeksjoner på rad og rekke, Stavanger, VM i sandvolleyball og sydenstemning i Vågen.
Juli: Luftveisinfeksjoner på rad og rekke. Jobb. 1-årsdag i Oslo. Camping. Ottar reiste på jobb.
August: Luftveisinfeksjon (nådde frikortgrensen!). Litt jobb. Semesterstart.
September: Lov å trene! Hurtig progresjon i motbakke.
Oktober: Treningsforbud på grunn av luftveisinfeksjon.
November: Fremdeles luftveisinfeksjon - i de øvre slimhinnene, i motsetning til i oktober da den lå ved stemmebåndene.
Desember: Eksamen, FRISK! Paris. Lufteveisinfeksjon. Svineinfluensavaksine. Stavanger.
Som dere kan se var 2009 preget av litt for mye sykdom. Nyttårsforsettet mitt for 2010 er å holde meg frisk. Vi skriver 7.januar og jeg har enda ikke brukt nesespray. Ikke verst! I fjor på samme tid var jeg forkjølet og brukte saltvannsspray (etter at Zycomb drepte nesen min i nyttårshelgen).
Ellers har jeg ikke så mange forsetter, så får vi se hvor lenge det holder! Ønsk meg lykke til!
For tre uker siden skrev jeg om jeg håpløs oppgave på eksamen i innføring i kristendommen. Ganske overbevist om at jeg kom til å stryke var jeg rimelig sur på forelesers evne til å lage smale oppgaver på kanten av pensum. Ingrid skrev at det ordner seg for snille jenter - på grunn av en tåpelig oppgave på fysioterapi i Bergen også - og jaggu hadde hun rett i denne sammenhengen også!
Jeg sjekket studweb'en min i dag, og sjokkert (gledelig selvsagt) stod jeg på eksamen! Jeg fikk faktisk en D. Nå høres kanskje ikke D så veldig bra ut, men jeg er superfornøyd. Og passe imponert over at sensor har klart å gi meg en så grei karakter i forhold til at jeg ikke besvarte det oppgaven ba om så grådig nøye.
Håper alle andre har fått gledelige overraskelser i dag, og ønsker mine trofaste lesere en god jul!
